Inspirasjonen til dette innlegget kom forrige dagen her, da jeg møtte igjen en gammel kjenning som jeg ikke har sett på en stund. Etter å ha kastet et blitt på meg, utbryter vedkommendeNei, så liten du har blitt! Jeg vet at dette var godt ment (og hvis du leser dette; vær så snill å ikke anse det som kritikk til deg), men for min del er det virkelig ikke noe kompliment å få høre at jeg har blitt mindre/tynnere/slankere. Ikke i det hele tatt. Jeg forsøker jo å gå opp i vekt og legge på meg muskler!
Jeg tror at vedkommende som sa dette vet at jeg har lagt meg i selen for å trene hardt og målrettet, og trodde antakeligvis også at målet mitt er å være tynn(ere). Som målet til så mange jenter er. Men jeg har vært tynn som en strek hele livet, og det er ikke mitt skjønnhetsideal. Misforstå meg rett; jeg er glad i kroppen min og er fornøyd med utseendet mitt, jeg vil bare gå fra å se tynn og "trent" ut til å se godt trent og sterk ut. Og ikke minst: Være godt trent og sterk.
Jeg tok nylig et nytt bilde etter en måned med den nye treningen og matinntaket (se under avsnittet) og jeg vet ikke om jeg ser noen forskjell. Så jeg tror ikke at jeg har gått verken ned eller opp på noen måte, vekt har jeg ikke i huset og vekt er heller ikke noen målestokk å regne med når man vil sjekke fremgang på treningen sin. Ikke det at jeg hadde regnet med synlige resultater etter så kort tid, heller. Men jeg har merket resultater på humøret mitt, i tillegg til at jeg føler meg i form og har energi. (Bortsett fra nå som jeg skriver innlegget og har en helvetes forkjølelse hengene over meg)
Kan du gjette hva som er "før" og "etter" bilde? =P
Uansett, det er så mye fokus rundt det å gå ned i vekt og jeg tror at mange (jenter) tror og mener at dette er eneste formål med trening. Og i den ene delen av skalaen så roser man folk som er tynne og i den andre enden kritiserer man dem for å være for tynne. Hvor mange ganger har vel ikke jeg og andre med meg fått kommentaren; "du må begynne å spise, du er jo bare knokler!". En venninne av meg utviklet en form for spiseforstyrrelse på grunn av dette; hun har bestandig vært liten og tynn og etter å ha hørt nevnte kommentarer i ulike formater gang på gang begynte hun å spise mat- mye mat- hver gang hun var sammen med folk; bare for å vise dem at hun faktisk spiste. Dette utviklet seg selvfølgelig til en form for tvangspising, istedenfor å sulte seg så tvang hun seg til å spise.
Personlig mener jeg at man skal være ytterst forsiktig med å kommentere vekt og utseende til folk, spesielt hvis man ikke kjenner dem godt. Å beskylde naturlig tynne mennesker for å ha spiseforstyrrelser, det opplever jeg som helt greit i enkeltes øyne. Men hvor mange går til en overvektig person og sier; "nå må du se å slutte å spise mat, du er jo et digert fettberg"?
Nei, det viktigste her er at man spiser sunt og godt, er i aktivitet og er fornøyd med kroppen sin og behandler den godt. Enten om man da har noen kg for mye eller for lite i forhold til det samfunnet anser som normalt.
Jeg har en BMI som sier at jeg er normalvektig. Så vær så snill; ikke kall meg tynn. Kall meg heller.... Nei du: gi meg litt mer tid på treningen! :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar