Da var håndball-VM 2011 over for denne gang. Opplever det som en anelse absurd at jeg har fulgt et helt VM og kun produsert (med dette) fire innlegg. Det var ikke helt det jeg hadde sett for meg da det hele begynte, men det får nå så være.
Så, hvordan vil jeg oppsummere VM? Har lagene innfridd til forventningene? Har spillerne? Har resultatene?
Jeg starter med det som ligger mitt hjerte nærmest; Norge. Norge-nestenlaget. Jeg synes forøvrig ikke laget fortjener tittelen nestenlaget lenger, de har nå gjort seg fortjent til Norge- ikke i det hele tatt-laget. Norge har mange eminente spillere på laget, spillere i verdensklasse. Dette blir bare en fattig trøst når vi ikke har et samlet lag som spiller kollektivt. I herrehåndball er det et mye høyere nivå enn på damesida. På damesiden kjemper noen få lag om medaljer, mens i herrehåndball er det langt flere lag som kniver om mestertittelen. Og da blir det veldig tydelig at man ikke har et godt nok lag.
Kan man si seg fornøyd med en niendeplass i VM? Det kan man så absolutt spør du meg. Er jeg fornøyd med at Norge kom på en niendeplass i VM? Nei, det er jeg ikke.
I forkant av hvert mesterskap prates det om at målet er semifinale. Det er drømmen, det er målet man streber etter. Det i seg selv er det ikke noe galt i, man skal vel enten gå i et mesterskap med tanken om å vinne eller i det minste å komme så langt som man har forutsetninger til? Problemet er når man snakker så mye og så høyt om denne semifinalen man vil til, og med dette skrur opp publikums forventninger til altfor store dimensjoner. Jeg kunne vært fornøyd med en niende plass jeg, hvis ambisjonene hadde ligget på det nivået at man gjør sitt beste og således ikke kan bedre. Men en niende plass blir en sur sitron å svelge når man fantaserte om en semifinale.
Først må laget tenke en kamp av gangen. De bør fokusere på å gjøre jobben i de "enkle" kampene mot antatt svakere lag, i stedenfor opplever vi at det blir en slitekamp mot lag som Brasil og det forfallet som skjedde underveis i andre omgang mot Ungarn skulle for guds skyld vært unngått. De storspiller og gir lag som Frankrike en viss motstand, er det fordi de klarer å være mer skjerpet i stundens alvor, mens man blir for opptatt av neste kamps vanskelige motstander når man møter antatt dårligere lag?
De fleste av oss blir aldri så gode i noe at vi får en plass på noe landslag, og dermed muligheten til å representere landet vårt i det vi kan best. Dette er noe et fåtall mennesker får muligheten til, og ja jeg skriver muligheten for det er ikke en menneskerett å få lov til å representere landet sitt- det kan vi jo også se utifra episoden med Frank Løke, som jeg skal komme tilbake til senere.
Når man nå en gang er så priviligert at man får spille med flagget på brystet, så mener jeg at man er tilnærmet pliktet til å vise en form for glede, entusiasme, stolthet over det man driver med.
Man bør være sulten og kjempe i hver eneste kamp. Kjempe for hver eneste ball. Kjempe i hvert eneste forsvar. Kjempe i hvert eneste angrep. Man må ha viljen til å løpe hjem. Viljen til å spille kollektivt. Laget preges tidvis av altfor mange individualister som er gira på å få banket inn DET ene målet som gjør forskjellen. Problemet er at dette ofte ikke kommer når man ikke har noen flyt i angrepsspillet sitt, og det ser vi eksempler på gang på gang.
Jeg vil dra frem en spiller som burde vært inspirasjonskilde for enhver spiller; Bjarte Myrhol. Han er den spilleren som aldri gir opp, som kjemper for hver eneste ball, i hvert eneste angrep og i hvert eneste forsvar.
Mer kommer
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar